Kommentar til artikkelen: Et ran av mine barns tid med meg

Det som ofte glemmes, er at lavere forbruk går hånd i hånd med lavere inntekt. Og generelt sett er det slik at jo mer vi forbruker, jo mer belaster vi kloden. Alle varer og tjenester som kjøpes, må produseres, noe som ofte betyr å bruke ressurser som enten er forurensende, ikke-fornybare eller som kunne eller burde vært brukt til noe annet. Forbruket i Norge er ekstremt høyt i et globalt og historisk perspektiv, og ikke på noen måte bærekraftig. Når noen familier ønsker å tjene mindre, vil de også forbruke mindre – og det er noe vi burde applaudere, ikke kritisere. - TROND WINGÅRD

Min kommentar til artikkelen:

Dette var en fantastisk artikkel! Det er jo slik at hvis man deltar i dagens arbeidsliv ruinerer man våre barns fremtid. Jeg vil sitere fra et innlegg Terje Bongard skrev i Adresseavisa i 2011:

Mat, klær, bolig, fiber, vann, plass, energi og arealer forbrukes for at et menneske skal leve. Økosystemene må ikke tømmes, de må leve og omsette seg selv for å lage disse ekte verdiene. Dagens økonomi lever sitt eget liv, løsrevet fra virkelighetens ressursregnestykke. Markedsøkonomien er basert på en medfødt positiv følelse, «pengefølelsen», opprinnelig arvet fra lenge før det fantes attraktive byttemidler, da slaktet i treet og veden til vinteren ga overlevelse. Problemet er at menneskelige verdifølelser har kort tidshorisont. Verden har fram til nå i praksis vært uendelig, og vi har derfor ikke arvet bremser som tar opp i seg globale størrelser og grenser. Verdensveggene er kommet svært nær. FNs miljøprogram advarer med større tyngde for hvert år at det går feil vei med verdens natur- og ressursgrunnlag....

...Det kan ikke fyres med utgåtte pengedata. Adressas leder henspeiler på at «hendene» vil gi økt kapital, det som av hele det politiske og økonomiske systemet oppfattes som «verdiskaping», men som i virkeligheten er det stikk motsatte.

Ved å delta i arbeidslivet skaper man altså ikke verdier, men man tapper biosfæren for de ressursene våre barn skal leve av. Derfor, ved å tre ut av den globale kapitalistiske galskapen vil man både gi sine barn en bedre oppvekst her og nå, samtidig som man ved å redusere trykket i økonomien bidrar til å opprettholde et bedre ressursgrunnlag og livgivende økosystemtjenester for framtida.

Man kan også stille spørsmålstegn ved om livet i limbo, dvs. livet i velferdsstaten, i virkeligheten er ekte lykke: http://darwinist.no/lykke-og-biologi-i-velferdsstaten/