Intervju med Bjørn Grinde om bofellesskap innenfor inngruppa

Svært viktig og nytenkende intervju med Bjørn Grinde, forfatter av boka «Den menneskelige dyrehage – en reise i alternative levemåter».

Grinde er like klartenkt som Terje Bongard, men så er de også begge biologer.

MØNSTERET BYGGER PÅ AKKURAT DET SAMME, OG VILLE VÆRT ET GLIMRENDE CASE-STUDY HVIS DISSE “SAMFUNNSFORSKERNE” HADDE VÅKNET, MEN SOM DU PÅPEKER: VI MÅ FÅ KONTROLL OVER DET GIGANTISKE PRODUKSJONSAPPARATET. DET ER DET SOM TRUER EKSISTENSEN VÅR. - Terje Bongard

Les også grindes essay: Lever vi i en dyrehage?

Livskvalitet i alternative samfunn

Interessen for menneskehjernen gjorde Bjørn Grinde til biolog. Han har besøkt alternative småsamfunn over hele verden for å finne ut hvordan vi kan bo oss lykkelige.

Bjørn Grinde er forskningssjef ved Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet. Han er aktuell med boken «Den menneskelige dyrehage – en reise i alternative levemåter». 

– Hvorfor kaller du boken din «Den menneskelige dyrehage»?
– I de første dyrehagene nøyde man seg med å gi dyrene kost og losji. Det var ikke nok for å trives. Dyrene skrapte seg til blods, og dyrepasserne skjønte at de måtte ta hensyn til miljøet, altså innhegningen. Dyrene trengte forhold de var tilpasset fra naturens side. Vi lever i et samfunn nokså fjernt fra det mennesket er tilpasset å leve i. Det fører til sivilisasjonssykdommer som diabetes, allergier og ikke minst psykiske lidelser. Cirka halvparten av den norske befolkning får en diagnostiserbar psykisk lidelse i løpet av livet. Det er viktigste årsak til sykefravær og uføretrygd. I tillegg kommer all nedsatt livskvalitet som ikke kan diagnostiseres.

– Er hjernen som organ særlig sårbar for miljøpåvirkning?
– Hjernen utvikler seg i samspill med miljøet. Et miljø som aktiverer for mye negative følelser, gir psykiske problemer. For å bli lykkelige må vi unngå å aktivere hjernens straffmoduler – som frykt, lavt humør og fysisk smerte. Disse funksjonene er laget for å ha en lav terskel. Vi reagerer raskt på fare, fordi det er farligere å la være enn å reagere en gang for mye. Ved å insistere på at barn skal gråte seg i søvn for å lære seg å sove alene, tror jeg vi gir fryktfunksjonen en solid dose trening. Noen barn tåler det bedre enn andre, men 15-20 prosent av den voksne befolkningen har sykelig angst. Da har fryktfunksjonen blitt overtrent på ett eller annet tidspunkt.

– Det er lett å skjønne at vi trenger frykt og smerte for å overleve, men hva slags biologisk hensikt har lavt humør?
– Det skal også lære oss å unngå noe. Det viktigste er kanskje å unngå å havne alene, så vi får sosial trygghet. I vårt samfunn kan man forsåvidt klare seg alene, men vi er tilpasset sosial tilhørighet i steinalderstammen. Derfor blir mange ensomme i dag.

– Ser du en sammenheng mellom bomiljøer og en skrantende psykisk helse?
– Jeg er overbevist om at det er en sammenheng. Det store spørsmålet er hvilke faktorer som betyr noe. Jeg har prøvd å skaffe penger til forskning rettet mot mer konkrete faktorer, men har dessverre ikke lykkes. Biologi er fortsatt et lite populært fagfelt for de som styrer med samfunnsvitenskapelige forskningsmidler. Men det fine med livskvalitet er at det ikke krever mye penger. Klarer du å bygge opp sterke og varige forhold til medmennesker, så er dette langt viktigere enn forbruksvarer. Bofellesskap gir mulighet for sosial tilknytning. Det er mulig å legge forholdene bedre til rette for slik boligbygging, men samtidig tror jeg man trenger en holdningsendring. Ved å opplyse folk om hva som egentlig betyr noe for livskvaliteten, klarer vi kanskje å få til en slik endring.

Forfatteren tok vanene der han kom, her på en luftig utedo

– Hva slags «menneskelige dyrehager» har du besøkt på dine reiser?
– Jeg har lett etter bedre innhegninger for mennesker enn dem som er typiske for vårt samfunn. Der har jeg besøkt tre typer: Økolandsbyer, eller det som på engelsk kalles intentional communities. Det er moderne mennesker som vil gjøre noe annerledes. En annen variant er klostre, som har eksistert i flere tusen år. En tredje er gjenværende urbefolkning; en livsstil vi kanskje ikke vil gå tilbake til, men som vi kan prøve å forstå.

– Har du noen favoritt blant stedene du besøker i boken?
– Kanskje økolandsbyen Damanhur i Italia. De har fått til mye trass i et merkelig utgangspunkt. De har noen spirituelle prinsipper som bidrar til samholdet, og nettopp det er intensjonen med dem. De bor ikke i kjernefamilier, men i nukleoner, eller det jeg kaller stammer. 20-30 personer bor sammen i en husholdning. Innenfor det kan det være ulike konstellasjoner med par, tresomheter, firsomheter, egne barn og andres barn. De samarbeider og deler på ting, men de har privat eiendomsrett til egne midler. Konsentrasjonen rundt små sosiale enheter var typisk for alle stedene jeg besøkte.

– Er det i tråd med biologiens anbefalinger for en god mental helse?
– Noen mener at mennesker har potensiale til forbindelse med 100-150 invidider, men at man helst skal bo sammen med 20-30 i en slags enhet. Da kan man bygge holdbare sosiale bånd, engasjere seg i andre og unngå konflikter. Klarer man å lage sterke sosiale enheter, bidrar det mye mot psykiske problemer. Det var lett i steinalderen hvor man ble født inn i en slik enhet. Det er mye vanskeligere når voksne mennesker skal skape det i dag. Les mer...