Herlig artikkel av Olav Brostrup Müller: Hva skal vi med småbyen?

Les artikkelen hos NRK:

Hva skal vi med småbyen?

Nedenfor følger et utdrag:

Mangfoldet som forsvant

En gang i tiden var norske småbyer fulle av lokalt særpreg. Lokale banker lånte penger til lokale bryggerier, og lokale busselskaper fraktet passasjerer og gods til lokale hoteller. Hvert sted hadde sine løsninger, hver by sitt uttrykk. Summen av alle disse lokale særegenhetene, kan sammenfattes i det merkelige ordet kultur (selv om det idag er mest brukt om kurdiske matfestivaler, nonfigurativ keramikk og tippemiddelfinansierte ballbinger).

Den samme byen gjentar seg over alt: Et evigvarende KappAhl-utsalg, den samme Brun & Blid-sjappa, de samme Nikita-salongene.

OLAV BROSTRUP MÜLLER, JOURNALIST OG FORFATTER

Og selv om sentimentalitet sjelden er noen god kur for å finne morgendagens løsninger, er det verdt å huske at det faktisk fantes en tid før kjedemonopol og sentralisert kundebehandling.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Byen som gjentar seg

For den gangen hadde den norske småbyen preg, om ikke annet. Man kunne faktisk ane at man var i en ny by, når man gikk av toget eller bussen. I dag, derimot, er det den samme byen som gjentar seg over alt: Et evigvarende KappAhl-utsalg, omkranset av den samme Brun & Blid-sjappa og de samme Nikita-salongene som du finner i alle andre byer på ruta.

Filialiseringen er total: Kjedebutikker og kjøpesentre har utradert det meste av det opprinnelige næringslivet, lokale småaktører er for lengst kjøpt opp og kledd om av hotellkjeder og storbanker. Alle servicenumre fører til Oslo, og personlig kontakt er for lengst byttet ut med webskjema og 800-nummer.

Vi ser en slags infantilisering av småbyen, der det meste av beslutninger tas andre steder.

OLAV BROSTRUP MÜLLER, JOURNALIST OG FORFATTER

Resultatet er en slags infantilisering av småbyen, der det meste av beslutninger tas andre steder. I møte med utenbys eierskap og politisk detaljstyring, blir småbyen redusert til et barn: Kommunestyrets oppgave blir å finne den mest joviale måten å gå i underskudd på, mens det lokale handels- og næringslivets oppgave er å møte opp på kurshelger i Oslo og gjennomføre de salgskampanjene de får instruks om der.

Dermed har den norske småbyen – sakte, men sikkert – utviklet seg til å bli en arena for en offentlig ansatt middelklasses slumring, kun avbrutt av høylytte kampanjedager hos naive, nyinnflyttede franchisetakere. Om natten drømmer de om et annet liv, et liv med kunder og liv i sentrum.