Kampen for mørket

Alle følgende sitat er hentet fra magasinet Aftenposten innsikt, nr. 2, februar 2013: "En lysforurenset klode. Kampen for mørket er i gang", av Christian Lysvåg. Kan lånes på bibliotekene.

Innlegget er postet på Lysvågs egen blogg med tittelen:

- Om lysets og mørkets fremtid

Vi bekjemper mørket og bombarderer det med lys. Å oppleve mørkets vennlige trygghet, hvordan man i egen usynlighet blir var for alt annet, er blitt nær umulig på en lysforurenset klode.

I Santa Cruz de La Palma er gatelysene oransje og skinner bare ned mot jorden. Som nedadvendte ansikter under munkekutter, i gløden fra talglys i hendene. Også hus, butikker, juledekor og reklame skinner litt dunklere enn vanlig. Dette skaper en stemning av forgangen, før-elektrisk tid. Gammel landsbymagi og sjørøverhavn. Man tror kanskje det er fordi dette er et varmt og tilbakeskuende sted, der kveldsvinden nå rundt jul er blålig og myk, slik at menneskene helt naturlig velger varsomme og vennlige lamper. Men det er loven som bestemmer lyset her. Ett av ytterst få steder i verden som har vernet mørke. Et sted kan hende, som viser vei mot en ny måte å tenke på; som sier at i det overveldende kunstige lyset som skinner stadig sterkere og videre over verden blir vi faktisk blinde.

I all tid har mennesket bekjempet mørket. Fra ilden ble mestret til Edisons glødelampe, og videre til vår tids verden av allestedsnærværende lys. Ilden ble betraktet som et ran fra gudene, Prometevs stjal den og Zevs ble rasende. Det var et syndefall og et frigjøringsprosjekt, det var første skrittet på vitenskapens og opplysningens sti. Denne ildens og lysets mytologi har sine røtter i det som alltid har blitt betraktet som en urokkelig sannhet ved menneskets psykologi: Vi frykter mørket. Vi frykter det vi ikke kan se.

Lyset er godt – står det skrevet – det lar oss forstå og bestemme over jorden. I vestens tenkning ble det en gang smidd en ubrytelig forbindelse mellom sannhet og det å se. Derfor har vi sakte men sikkert brakt mer og mer kunstig lys inn i verden. Det har vært en kamp mot naturen og universets lover. Og nå kan det virke som mennesket har stukket av med en endelig seier. Det ser man på de nyeste bildene tatt fra den internasjonale romstasjonen. Kloden gløder, de mørke feltene er så få, utdøende. Men samtidig finnes det tegn i tiden på at den evige sannhet om kjærlighetsforholdet mellom mennesket og lyset slår sprekker. Det er krefter i verden som ønsker mørket tilbake. Noe i dypet av menneskeheten har våknet i protest mot fraværet av natt, mot den volden vi øver mot jordens og døgnets naturlige rytme. Det er stadig flere som merker at vi har mistet noe i alt lyset, at vi har kanskje mistet evnen til å virkelig se…

Alle forstår hvor lyset fra fjernsyn, dataskjermer og digitale apparater faller i denne sammenheng. Det er vitenskapelig etablert at på samme måte som all ytre stimuli vi mottar gjennom sansene også bestemmer bevissthetens innhold, så kan frekvensen på disse stimuli – i lysets og lydens bølger – også være utslagsgivende for hjernens egne bølger. Høyfrekvente, kantete inntrykk, ikke i innhold men i form, kan skape ”taggete tanker” og et nervøst sinn. Det er vanlig å forklare for eksempel innsovningsproblemer med for mye skarpe inntrykk. Det kan tas helt bokstavelig: om man fratar seg selv den naturlige blå timen, (som ikke må forveksles med blått lys, hvilket oppfattes som hvitt) som er nedskaleringen av sanseverdens frekvens, så fratar man seg også hjernens og hjernebølgenes utflating mot ro.

Dette peker ut over det biologiske perspektivet, til det subjektive og eksistensielle. Den blå timen har i all tid, i alle kulturer vært betraktet som hellig. Den har en iboende magi. Man merker det på sinnet, på pulsen, på fuglene i skogen, på alt liv. Til og med på vinden. Lyset har gradvis sunket, intensiteten avtatt, fargen skiftet. Alt dette speiles i vår bevissthet. Det er derfor det tradisjonelt forbindes med en stor indre fred når solen synker og forsvinner, når himmelen fremdeles skinner og vi venter på mørket og den virkelige hvile. Skumringen innebærer stillhet. Om du ikke vet hva alt dette handler om holder det å snakke med, eller bare betrakte, enkelte gamle mennesker. De vet fremdeles hvordan det er å bare sitte og se, bare være.

Denne naturlige overgangen motvirker frykten for mørket. Det er naturens mening at sinnet vårt skal få mulighet til å tilpasse seg natten. Når dette ikke skjer, når mørket bekjempes og forurenses, da blir mørket skremmende i stedet. Det kunstige lyset har således skapt en utsettelse av noe uunngåelig og en frykt. Det gradvise har blitt til et skarpt skille, slik at når vi til slutt må slukke lampen kan det oppleves som dramatisk og uhyggelig.

Om man skal feste lit til vår kulturs kollektive minne –til mytene og religionen, kunsten og litteraturen– har mørket har alltid vært forbundet med frykt og fare. Og det er jo selvsagt sant, for opp gjennom evolusjonen og historien har natten vært full av trusler for mennesket. Rovdyr, fiender, mordere og kriminelle. Disse elementene har således fått en slags enerett på natten; et eierskap som vi på et vis har godtatt ved å søke dekning, beskyttelse og belysning. Denne respons har derfor gjort frykten sann. Men dette skarpe følelsesmessige, ja metafysiske skillet, er ikke nødvendigvis i tråd med vår egentlige natur, verken biologisk eller psykologisk. Det er ikke sant at vi er hjelpeløse i mørket. Det er ikke sant at vi er blinde, tvert i mot. Mørket kan også for mennesket være en vennligsinnet dimensjon. Det skjuler og beskytter oss, det lar oss gli bort fra andres øyne og gjør oss selv i stand til å se. Å oppleve mørkets vennlige trygghet, hvordan man i egen usynlighet blir vár for alt annet; det er en opplevelse som ligger i dypet av vår natur. Like mye som frykten.

Alle har vel hatt erfaringen (håper jeg) av å skulle ut på et ærend i mørket. En utedo på en hytte uten strøm. Som barn var det alltid en prøvelse å gå ut døren, fra hyttens trygghet og varme lys, ut i natten. Men om man holdt ut, vendte seg til mørket og våget å se, da var det vidunderlig. Det var da man så universet, om det var klart, eller faktisk så det tykke mørket. Det var da undringen fikk slippe fri.

Det er en kjent historie: En blind kvinne elsker en mann som ikke er blind. Hun sier, du er så vakker. Han blir stille, hvordan vet du det, svarer han. Jeg vet det med hele meg, sier kvinnen.

Denne situasjonen kan vi overføre til menneskets opplevelse av verden. Kjenner vi egentlig dens vesen, dens hemmeligheter, dens skjønnhet, når vi lar synet gjøre rent bord? Når vi setter likhetstegn mellom syn og sannhet, det visuelle og viten? Hele vår kultur, ja vår sivilisasjon, er basert på synets forrang. Fra vestens greske begynnelser har det å se vært det samme som å forstå, å vite. Og i en tid da mennesket var ganske maktesløse mot mørket, er ikke det merkelig. Hvem ville ikke velge seg lys når verden skulle kartlegges og forstås? Men, som mange har filosofer har påpekt, man velger med dette ut bare ett aspekt ved virkeligheten, det objektive og visuelle, mens de andre sansene nærmest blir kuriøse tillegg. Kan det være riktig?  Tenk bare: hvorfor skulle vi være utstyrte med fem sanser om det ikke var unike ting å oppdage med alle fem? Hvem sier at sannhet er synlig?

I en verden som blir stadig mer gjennomstrålt av kunstig lys forrykkes balansen mellom sansene ytterligere. Folk flest hører dårlig, det vil si uten presisjon. Vi kan ikke skjelne ting, kjenne igjen og bestemme med ørene. Taktilitet, lukt og smak regnes som sære sansemenneskers gebet; hyggelige men uviktige evner. Men det som verre er, kan man si, er at også synet svikter i det kunstige lys. Liv foran skjermer gjør oss halvblinde på fjellet. Halve verden bruker briller. Og det kunstige lyset gjør altså natten, mørket og alle de uendelige nyansene i naturens eget lys utilgjengelige for oss. Vi ser ikke stjerner, ser ikke dyrene, skyggene, de særegne detaljene som trer frem i mørket. Vi har egentlig gjort oss selv fullstendig ubrukelige som sansevesener; vi ville ikke klart oss om strømmen plutselig gikk for alvor. Vi kan ikke orientere oss, kan ikke navigere, kan ikke egentlig leve.

Noen få slike parker finnes i verden dag, de kan nærmest telles på én hånd. Men fremtiden ser kan hende lys ut, for mørket er på fremmarsj. Én ting er at flere slike parker og verneområder foreslås og at det politiske og juridiske maskineri sakte begynner å kverne også for denne saken. En annen ting er at folk flest tilsynelatende begynner å se hvor langt det har gått med vår lysbruk, hvor grenseløs og unødvendig, ja egentlig uforståelig, den er.

Frederico de la Paz er sikker på at fremtiden vil bringe himmellover til flere land. Det handler ganske enkelt om å ta kontroll over noe som nå er ute av kontroll. Hvilket er ganske enkelt. La Palma er et eksempel på at ved å gjøre bruken av lys intelligent og genuint formålstjenlig, så er ingenting tapt men uendelig mye vunnet: verdensrommet faktisk.

Fremtiden avtegner seg da kan hende som en fokusering: slik man vrir linsen til bildet blir klart, slik kan også bruken av lys fokuseres på en måte som gjør at lys og mørke blir avgrensede størrelser. Da vil et tydeligere og rikere bilde igjen tre frem.

http://lysvaag.wordpress.com/2013/02/08/om-lysets-og-morkets-fremtid/

Relatert:

• The end of night