Dyssekilde Ecovillage in Denmark

Nordmenns store ideal er den ensommeeneboligen i kulturlandskapet, en drøm som har rasert vårt rurale landskap, partert tusenvis av gårdsbruk inklusive begge mine slektsgårder, og utradert skillet mellom urban og rural kultur. Tilbake står en suburban søppelkultur, utklekt i hovedkvarteret til General Motors, med formål å gjøre oss alle til slaver av bilismen.

Å unnslippe det suburbane helvetet i et regelstyrt samfunn med profitt som alle tings mål og mening, kan synes like fjernt som et besøk til vår nærmeste stjerne etter solen. Under over alle undre, nord for København ute på halvøya Halsnæs, finnes en liten landsby hvor de har unnsluppet maskinsamfunnet og skapt noe organisk og levende. Dette er Dyssekilde økolandsby.

Økolandsbyen sett fra komposthaugen, som nærmest er å regne som en lokal versjon av Himmelbjerget.

Selv er jeg dypt skuffet over utviklingen av Norges store økolandsbyprosekt, Hurdal økolandsby, som har underlagt seg system B. Her er husene underkastet modernismens stilkrav, hvor all individualisme og skaperglede utslettes og hvor den minste detalj som kan gjøre huset litt trivelig, er en like stor synd som hva det var for bestemor å røre strikkepinnene på søndagen. Modernismen og dens arkitekter har som samfunnsoppgave å frarøve våre omgivelser all skjønnhet.

Da jeg så på bilder fra Dyssekilde før avreise syntes det meg som om mange av husene var reine egoprosjekter, og jeg stålsatte meg for å møte en utagerende og sinnsforstyrrende arkitektur. Stor var min forbløffelse da jeg ble grepet av kjærlighet ved første skritt i landsbyen. Med ett falt alle mine nevroser av mine skuldre, mine verste mareritt ble gjort til skamme, og en formell nordmann med høye skuldre ble uformell og slentrende like raskt som bambus vokser. Forresten var noe av det første jeg lærte her at bambus er to og en halv ganger hardere enn eik.

En uformell atmosfære.

Noe av suksessen hviler utvilsomt på at økolandsbyen er fri for tomter. Som vi vet er det suburbane menneskets høyeste leveregel hva Kunstler kaller: «Ikke fortell meg hva jeg kan gjøre med MITT land!» Intet helvete overgår eiendomsretts-helvetet, og mange nordmenn som våkner opp i Djevelens helvete vil nok tro de har kommet til himmelen.

De som har studert arkitekturfilosofen Christopher Alexander vil nok vite at et hovedkriterium for levende nabolag er at tomtene oppdeles etter at husene er ferdigstilt. I Dyssekilde har man løst dette glimrende ved at man har en opparbeidelsesrett rundt sine hus, men ingen eiendomsrett, hvilket i teorien betyr at naboen ubedt kan nyte morgenkaffen på din terrasse.

For en utenforstående kan denne forseggjorte hagen i husgruppa Stjernen synes meget privat, men er i reliteten en del av fellesområdet. Synes du din nabos hage er finere enn din egen er du i din fulle rett til å nyte morgenkaffen her.

En av fordelene ved dette systemet er at det dannes naturlige stier overalt mellom husene, slik at det blir en mengde forbindelsespunkter mellom mennesker, likesom i Venezia. Man kan videre sammenligne det med menneskets blodsystem.

Et annet unikum er at økolandsbyen er avstengt for biler og andre motoriserte kjøretøy. Mennesket er fritt vilt overalt, ikke for ulven, men for bilen. At vi ikke frykter bilen mer enn ulven skyldes kun at vi ikke har rukket å evolvere bilfrykten som følelse. Uansett, Dyssekilde er i praksis et menneskereservat hvor metalludyret bilen er bannlyst.

Syklister er det tyngste man treffer på i Skandinavias vakreste menneskereservat.

For barn er Dyssekilde et paradis. På hver eneste kvadratmeter i landsbyen er fri ferdsel og metalluhyret lurer ikke rundt neste sving, men eventyret. Slår man og faller seg er det alltids en trøstende voksen i nærheten, som gjerne følger deg hjem til mamma. Ikke minst har man velsignelsen å være omgitt av dyr, et stort savn i mange barns liv. Høns trives mellom parsellhagene, mens de litt større dyrene, som griser og kveg, befinner seg ute i permakulturens sone tre og fire.

Helt ytterst ute i permakulturens sone fire traff jeg på disse to muntre grisene. Tenk vilket eventyr for barn å ta seg ut hit og få oppleve disse lystige skapningene.

Dyssekilde er et levende bevis på at skal man bygge levende nabolag må brukernes kreativitet få boble fritt. Landsbyen ble bygget med at en gruppe ble dannet når denne hadde tilstrekkelig antall medlemmer, disse bestemte seg for et tema for sin husgruppe, for å skape en viss enhet, hvoretter individets skaperevne ble sluppet fri, lik kalvene på beite om våren. Resultatet er like variert som naturen selv, og hadde man kjørt bare ett av disse husene gjennom professor Bin Jiangs nyutviklede «Beautymeter», ville det ha glødet rødt.

En kaskade av tak!

Selvsagt forårsaket byggeprosessen enkelte utbrente sjeler, å pusse et halmhus er ingen spøk, men jeg fikk inntrykk av at landsbyen tidlig tiltrakk seg flere svært dyktige håndverkere, som elsket å påta seg oppdrag innenfor det økologiske byggeri av andre landsbybeboere. Min vert kunne fortelle at da gardinmannen kom for å måle opp vinduene ble han stående å måpe. Vinduenes plassering varierte kun med en millimeter, han måtte måle opp igjen flere ganger for å konstatere at det var rett. Men det var det, og en slik nøyaktighet hadde han ikke opplevd i hele sin karriere. Til og med taksingelen var kuttet slik at man kom ut med nøyaktig like halvdeler på hver side av taket.

Forskjellige typer murstein utstilt hos en av landsbyens håndverkere.

Økolandsbyen er på et unikt sett en levende del av tettstedet Torup, her finnes ingen segresjon mellom landsbyen og omegn, hverken geografisk eller sosialt. Barneskolen, som var en del av landsbyen men nå er solgt til en privat friskole, har blitt meget populær. Jernbanestasjonen ligger ved økolandsbyen og huser et rikt matmarked annenhver lørdag, samt at den har blitt senter for en årlig bokfestival. Togtilbudet er utrolig velutbygd selv her i utkanten, stort sett med tog hver halvtime, og det er rimelig. Man kan nærmest sammenligne det med en full satsning på Skreiabanen, som også var en utkantbane, men som forlengst er nedlagt i billandet Norge.

Gårdsbygningene til Dyssekilde gård var opprinnelig en del av økolandsbyen, og var hvor landsbybeboerne oppholdt seg under opparbeidelsen av landsbyen. Disse bygningene er nå overtatt av en privat friskole, og har blitt et populært alternativ også for omegnen.

Har jeg da ingenting å utsette på vidunderet Dyssekilde? Jo, forståelsen av tunfellesskapet synes fraværende, i den litteraturen jeg studerte var det ordet sosialøkologisk som gikk igjen, mens tunet ikke var nevnt. Dette kan delvis ha sammenheng med at alle husene vendte mot sør, hvilket energiøkonomisk og lysmessig er en fordel. De fleste vil gjerne ha oppholdsrom mot syd og soverom mot nordøst. Men det har sin pris, da det blir vanskelig å oppnå gode tun hvis ikke husene først og fremst henvender seg mot tunet. Flere av husene hadde da også en lukket bakside, og henvendte seg i minimal grad til de bakenforliggende nabohusene.

Et hus med en åpen bakside mot bakenforliggende hus, et trekk som styrker tunfølelsen.

Rundt Mjøsa bruker man å si at vil man ha kveldssol må man bo på Hamar, og vil man ha mjøsutsikt må man bo på Gjøvik. Man må derfor foreta et valg av hva som er viktigst. Ønsker man i det sosialøkologiske en hovedfokus på det sosiale, må man prioritere tunfellesskapet, med den konsekvens at solen ikke kan være hovedfokus. For de husene med minst sol kan det være aktuelt med en egen sol-veranda. Men tunverandaen må være henvendt mot tunet, da verandaen er limet som holder tunfellesskapet sammen.

Når dette er sagt var det enkelte steder hvor man hadde tilløp til gode tun, med åpne baksider på husene. Kanskje var tunfellesskapet sterkere til stede enn hva jeg var i stand til å observere?

Vi bodde på Røjlegården, en nærliggende økologisk gård som interagerte mye med økolandsbyen. På samme vis som jeg ønsker det for Grue gård i sentrum av bærekraftsdalen, hvor min drøm er å kunne etablere et permakulturinstitutt i samarbeid med økolandsbyen og det planlagte bærekraftsinstituttet. Men denne drømmen synes stadig fjernere, med de ulykkene som har rammet min slektsgård, og med det modernistiske grønnvaskingsprosjektet Hurdal er i ferd med å bli. Hva er vitsen med å utpeke kulturlandskapet etter Knai til utvalgt kulturlandskap, når de som vedtar dette ikke bryr seg med at kulturbærerne til dette landskapet ikke finner den roen de trenger for å ivareta det?

Røjlegården har nærmest blitt en del av Dyssekilde økolandsby, og er hva Grue gård i Hurdal skulle ha blitt.

Dyssekilde økolandsby er av Skandinavias største og mest vellykkede økosamfunn, beliggende en snau times togtur fra den danske hovedstaden. Den beste måten å komme seg dit på er å ta danskebåten til København og så ta toget fra nærliggende Østerport Station. Man må bytte til lokaltoget ved Hillerød. Dessverre finnes ikke noe økohotell i Dyssekilde, et stort savn. Røjlegården et kvarters spasertur unna har et rom og noen teltplasser, ellers er det flere gode campingplasser i området hvis man har med bil. På hjemmesida til økolandsbyen kan man stadig finne hus til leie for kortere ferieopphold eller husbytte. Pass på å tilpasse oppholdet til den grundige omvisningen som finner sted i økolandsbyen annenhver lørdag i sommerhalvåret.

Lokaltoget "Grisen" går fra Hillerød station mot Hundested på lokalbane 920R omtrent hver halvtime uka rundt. Husk å trykke stopp for å gå av ved sjarmerende Dyssekilde station. Herfra er det 20 meter inn til paradiset. Neppe har noen økolandsby bedre offentlige kommunikasjoner.

Dyssekilde økolandsbys historie

Før jeg avslutter med en fotosesjon er det på plass med en nøktern historie- og faktadel. Teksten er hentet fra økolandsbyens informasjonstavle og er oversatt av undertegnede.

Informasjonstavla.

Idéen

Det hele startet med en idé. Inspirert av den danske filosofen Martinus, møttes i 1982 fem menn for å realisere idéen om den vegetariske og spirituelle lille landsby. I løpet av de neste sju årene fikk de aktivert flere hundre deltakere i planleggingen, og i 1990 startet prosjektet på en mark i Torup.

Planleggingen

Boliggruppene ble raskt en organisatorisk enhet, som holdt møter og utviklet planer for hver deres del av prosjektet. Samtidig var det en sentral gruppe, som stod for den overordnede del av planleggingen. Det var debatter om dyrehold og vegetarisme, om selvforsyning og erhverv, om felleshus og verksteder og om fellesspising og økologi. En enkelt person ble fondsansatt til å koordinere, markedsføre og implementere prosjektet. Det ble dessuten bevilget sttte til eksterne rådgivere, som straks begynte å utvikle modeller for energiforsyning, spillvanns- og avfallshåndtering, bebyggelsesplaner og erhvervsutvikling.

Dyssekilde har egen vindmølle og pilerenseanlegg for avløpsvann. 3/4-deler av vannbehovet dekkes dessuten av regnvann fra takene, som føres ned i store tanker under jorden og pumpes inn i huset. Halsnæs er av de mest vindutsatte plassene i Danmark, men allikevel var ingen store vindmølleparker å se, kun noen møller her og der i kulturlandskapet.

Starten

31/12-1988 kjøpte foreningen Dyssekildegård med 7 ha landsone og 7 ha utlagt til bysone. Fra å være et språklig og grafisk prosjekt med visjoner, ideer, tegninger og debatter, forvandledes det nå til et praktisk og sosialt nybygger-eksperiment, hvor det gjaldt å oppføre Den Lille Økologiske by på marken. De første flyttet inn på gården i 1989 og i løpet av 1990 flyttet flere inn i skurvogner eller telt på marken. Av de tusener som hadde vist interesse for prosjektet og av de 80 personer, som hadde skutt inn 25.000 kr. for å være med - var der i alt 21 personer, som i 1990 kjøpte en sokkelutstykning med rett til å bygge et hus.

Nå gjaldt det først og fremst om å få godkjent lokalplanen og om å få etablert et godt forhold og et godt samarbeid med de kommende medborgere i Torup. Vi arrangerte åpent-hus møter, avholdt lørdagscafé med kaffe og hjemmebakst og innførte det årlige julemarkedet på gården. Lokalplanen ble utarbeidet og godkjent, og senere ble den kåret som Nordeuropas beste lokalplan i 1992.

Byggeriet

Så begynte vi å bygge. Ikke tale – bare bygge. Langsomt men sikkert dukket de første økohusene opp av jorden og mellom dem ble der anlagt veier og stier, etablert renseanlegg, kloakkrør og drenering.

Dette eventyraktige halmhuset er toppet med et tradisjonelt dansk sivtak. Landsbyen har egen taktekker med sivtak som spesialitet.

Der ble bygget uthus og dyrehus, dyrket korn og grønnsaker, anlagt nyttehager og koordinert fellesdyrkning. Der ble plantet trær og busker og gravd ut sjø og vannhull.

Landsbyens lille sjø.

Der ble etablert barnehage og der ble oppført vindmølle.

Leilighetsbygget Højager er for de eldre landsbybeboerne som synes det blir for mye med hus og hage, eller simpelthen ønsker å overlate sine hus til barnefamilier for å fremme et ungt og vitalt miljø.

Højager, vårt utleiebygg, ble oppført av egne håndverkere og Under Solen AS oppstod som et sosialøkologisk aksjeselskap med 150 aksjonærer. Det er Under Solen som har oppført bygget (bak deg) med café, butikk, bakeri, kontor og klinikk. Felleshuset ble oppført i 2007 etter en 1-årig planleggingsfase. Huset kom til å inneholde spise- og festsal, kjøkken, legerom, kontor, møterom, gjesteværelser samt vaskeri med regnvann.

Vi tilbragte mye tid i den hyggelige caféen, hvor det var fritt internett. Fra tid til annen dukket det opp grupper fra hele verden, som ønsket å lære mer om dette sosialøkologiske miraklet utenfor København, bl.a. en busslast med indere.

Maten var god og forholdsvis billig til å være økologisk. Selv foretrakk jeg mørbradgryde med Herslev bryghus økologisk porter til, en frisk mørkøl full av antioksidanter. Selv om mye har blitt dyrt i Danmark for en stakkars nordmann, er fremdeles den billige ølen en trøst når det svir i lommeboka.

Felleshuset benyttes i vinterhalvåret mye til brettspillsaftener, og ellers til bursdager, bryllup, kulturkvelder, kurs med mer. Her er også kontor med skriver, kopimaskin og annet man kan spare mye penger på i fellesskap.

Strukturen

Er bredt demokratisk med et praktisk islett av funksjonell anarkisme. Medlemsmøtet er øverste instans og dermed landsbyens hjerne, mens arbeidsgruppene mere handler på egenhånd, som om de er landsbyens nødvendige organer.

De japanske gruppene som besøker landsbyen kan ikke fatte og begripe at her ikke finnes noen øverste sjef, og at det ikke ligger en sentral instans bak. Men jeg tror de kan ha rett, for karen ovenfor ser ut til å være sjefen i Dyssekilde økolandsby.

Bestyrelsen er internt koordinerende og juridisk praktisk i forhold til omverdenen. Sammen med økonomigruppen, landbruksgruppen, festgruppen, grunneiergruppen og kontorgruppen har den vært her like fra starten.

Andre senere grupper har påtatt seg ansvaret for: veier, dyrehold, frukttrær, nyttehager, utleieeiendom, felleshus- og hage, vaskerom, barnerom, jordvarme, vindmølle, lykter, urtehagen, sjøen, ordstyring og referat ved medlemsmøter, hjemmeside, nyhetsbrev, integrasjon av nye medlemmer, fellesdyrkning, skog- og lehekker, Himmelstorm, Genbrugsen, pilerenseanlegget, avfalssorteringsskuret og mange flere med tiden.

Himmelstorm-festivalen som arrangeres hver sommer har blitt svært populær, så det gjelder å være tidlig ute med påmeldingen.

På festivalområdet finnes også økolandsbyens jordvarmeanlegg, som er basert på solvarme magasinert i bakken. Ca. 70 cm nede i jorden under de soleksponerte gresslettene ligger slynger som det pumpes vann gjennom, hvoretter hver husgruppe har felles varmepumpe som trekker ut varmen fra slyngene og fordeler disse til hvert enkelt hus.

I tillegg er gresslettene i festivalområdet beitemark for dyr.

I tillegg til rensningen av avløpsvannet tilbyr pilerenseanlegget et jevnt tilsig av hurtigvoksende energiskog.

Bygningene

Husene i økolandsbyen er oppført så økologisk som mulig. Dvs. materialene er så langt mulig organiske/mineralske som leire, stein, lin, halm, strå, papir, muslingskall, tre, ubrent leirstein eller gjenbruksmaterialer som dører, vinduer, murstein, tegl og konstruksjonstre.

Rekkehusene i husrekka Bifrost, hvor det er benyttet mange forskjellige typer av økologiske materialer.

Dessuten har vi prøvd å minimere energiforbruket, dels ved å selv produsere energi i form av passiv solvarme (veksthus og energiruter), solfangere, solceller, masseovner og konveksjonsovner, vindmølle, jordvarme og regnvannsoppsamling.

Vi har gjennom tiden eksperimentert med former, materialer og innredning, og hvis du har lyst til å se husene i virkeligheten er du velkommen til å gå en tur i landsbyen. På veiene.

Teglsteinshus med innvendige vegger av fuktbuffrende, ubrent leirstein.

Hva som er under pussen vet jeg ikke, hjørnene ser ut til å være for skarpe til at det kan være et halmhus. Men vidunderlig vakkert er det uansett!

Sosialøkologi

Fra starten har det vært meningen å minimere vårt forbruk. Derfor er vi felles om en del ting. En slags andelsøkologi. Alle hus er f.eks. sokkelutstykninger slik at jorden mellom husene eies i fellesskap og administreres av hver boligsirkel. Felleshuset er gratis for våre medlemmer og benyttes såvel til fellessmåltider og møter som til private fester og høytider. Vaskeriet, som vasker på regnvann og solceller er er felles og nesten gratis å bruke.

Vi har 4 - 5 bilklubber, som hver har hånd om en eller flere biler. Dessuten er der grupper omkring fellesdyrkning, dyrehold og landsbyens felles redskaper, som traktor, gressklippere, freser, kopimaskiner m.m. Endelig har vi felles avfallssortering, pilerenseanlegg, rekreasjonsområder og en gjenbruks, hvor man kan avlevere og hente brukt tøy.

Har du et plagg som ikke passer eller faller i smak kan du ta det med til Gjenbruksen, og kanskje finner du her et annet du blir fornøyd med.

Menneskene

Det var et enormt engasjement de første årene, men også utrolig mange ting og tanker, som skulle behandles og realiseres. Møtene var det stedet hvor alt ble endelig besluttet. Det var her de forskjellige synspunkter og holdninger kom til orde. Det var også her det ble klart, at et idégrunnlag kan forstås og tolkes på mange forskjellige måter.

Dette gav innimellom konfliktfylte og følelsesmessige møter. Heldigvis opptok og bandt byggeriet oss sammen i en sådan grad, at alt endte lykkelig. De første sju år på marken (og på gården) var både en hard og en spennende tid for deltagerne.

Turister og andre hørte om oss og kom forbi for å se på eksperimentet. Vi begynte å organisere rundvisninger. De kom fra hele verden. Der var barnehager og ingeniørfirmaer, foreninger og kommuner, gressrøtter og profesjonelle. De kom fra TV, radio og magasiner for å videreformidle våre erfaringer. Og spennende var det da også å se alle de eksperimentelle og økologiske byggerier - og så selvfølgelig de morsomme økologer, som gjorde tingene annerledes.

Erfaringene

Vi hadde funnet ut av, at alle tenker forskjellig, at ting kan gjøres på mange måter. Nå vet vi, at de, som utfører oppgavene, selv skal bestemme, og at medlemsmøtet er klokere enn hvem som helst i landsbyen. I denne perioden - og til nå - er det oppstått et uttall av grupper, som forvalter hvert deres område innenfor økosamfunnets utvikling. Gruppene har etterhånden oppnådd en høy grad av kompetanse til å realisere og forvalte deres arbeidsområder. En gruppe kan godt bestå av en enkelt person.

Selvforvaltningen har funnet en grammatikk, som virker - et språk som alle etterhånden forstår og aksepterer. Beslutningene treffes ved simpelt flertall, og er der uenighet, - ja så stiller folk seg som oftest tilfredse med beslutningen, selv om de har en annen mening. Fremfor alt har vi måttet treffe riktig mange beslutninger for å kunne utvikle landsbyen.

Mange beslutninger er fattet i årenes løp.

Dagliglivet

I dag - altså denne teksts dg - er vi 120 voksne og 65 barn. Den yngste er 0 og den eldste er 97. Noen har bodd her siden starten, andre har nettopp flyttet inn. I de siste sju år har økosamfunnet vært det sted i Danmark, hvor der er født flest barn. Fruktbarheten trives i de økologiske omgivelser. I dag bor her håndverkere og akademikere, faglærte og selvlærte, pensjonister og unge, og alle er vi under utdannelse. Alle er vi en del av den samme landsby og alle har vi mulighet til å delta i landsbyens tilbud. For barna er der barnehage, dagpleie, skole, lekeplass og lekerom. For de unge er der ungdomsrom (i perioder), lokale arbeidsmuligheter, fester og musikk. De voksne kan få barselspotte, kroppsterapier, foredrag og kurs, mens de eldre kan gå stavgang, møtes i 70+, gå til litteraturaftener, filmaftener, og som alle andre delta i den årlige Himmelstorm-festivalen eller i noen av landsbyens arbeids- og interessegrupper.

Fra lekeplassen.

Det økologiske vesen

Man kan forstå den Økologiske Landsby på mange måter. En av dem er på en gang gammeldags og fremmadrettet: Her er landsbyen et levende og intelligent vesen, som etter beste evne vokser opp og utfolder seg i tanke og handling. Det er et vesen på samme måte som brannvesenet, hospitalvesenet, fengselsvesenet, skolevesenet og alle de mange andre vesener, som har hjulpet oss i kampen mot uvesener, der ankom i form av ild, sykdom, tyveri og uvitenhet.

Et annet er de virksomheter, foreninger, institusjoner, land m.m., som styrer nesten alt hva der foregår i vår avdeling av kloden. Det er alltid organisasjoner som bestemmer - ikke enkeltpersoner, selv om de godt kan komme med forslag til de organisasjoner de er medlem av.

Den Økologiske Landsby representerer således et høyere bevissthetsnivå og det er nettopp derfor medlemsmøtet er klokere enn den enkelte beboer. Sett i dette perspektivet er landsbyen spennende (å bo i) så lenge den utvikler seg.

Vårblomstring i Dyssekilde.

Arbeidsplasser og aktiviteter

Skapelsen av lokale arbeidsplasser var en viktig del av vårt idégrunnlag. Institusjonene er gjennom tiden oppstått i en kombinasjon av behov, engasjement og interesse. Ildsjeler har hatt optimale muligheter i denne smeltedigel av ideer og aktiviteter.

Et lite utvalg fra landsbyens økologiske dagligvare. Foruten danske var her mange tyske økologiske produkter.

Litt utenfor landsbykjernen ligger landsbyens industriområde. I containerne til venstre oppbevarer taktekkeren takrørene sine, mens det røde bygget bakenfor er snekkerverksted.

På industriområdet finner man også dette drivhuset, hvor man bedriver dyrkning av økologisk salat for salg.